Reise er død

Reise er død

Siden svært lenge ser jeg at ‘reise’ endrer. Da en halv time med bilen var en alvorlig eventyr for Emile i grunnskolen og en dag i bilen på vei til skiferie i alpene med mine foreldre kunne være en reise til verdens enden, ser jeg “reise” nå med et annet perspektiv. Jeg kjører selv tilbak hjem til Nordsjøen eller fram til neste svingen, på vei til en annen skiby i alpene jeg kjenner ennå ikke.

Fant snø med Ivar...
Fant snø med Ivar…

Hver nå og da endrer perspektivet mitt ut og til verden ved siden av veien, fra fortiden, till en titt inni meg, nå, når jeg satt kettingen på dekk fordi jeg fant snø. Og tilbake a hjemme spør jeg meg selv en lang tid: Eksisterer ‘reise’ fortsatt? Hvis du har waxed skiene dine a hjemme og har booking.com-et et hotellrom tidlig på veien og har planlagt helgene med venner et år på forhånd. Hva er det igjen av oppdagelsen og hyggelige overraskelser til ‘reise’? Vel, det kan være dypt eller enda dypere, og du kan gå høyt eller enda høyre, men kan du overraske deg fortsatt veldig i dette måte når du er på tur og borte fra hjemmet? Med ting du kan ikke sjekke på forhånd med mobillen din på et værkart eller nettside?

Videre inn i ukjenten
Videre inn i ukjenten

Jeg synes at det er nok likheter mellom fortid, for eksempel i min egen ungdom, eller tidspunktet for sanne verden reisende over 100 år siden og pudderturer vi dagdrømmer om i dag. På internett, eller sammen med venner. Du tar deg tid. Du sjekker utstyret ditt og dobbelt-sjekker hvis du har dine favoritt skisokker i ryggsekken din. Jeg sjekkte dekkene på min første barnas sykkel også dobbelt når ønskte å ta en kort tur til en venn når jeg var ung. Akkurat som jeg sjekker dobbelt i hvilken lomme på min frakken jeg har passet mitt før @ieism henter meg før kjølvannet av pudderalert#20. Og, i prinsippet er det ikke så forskjellig fra menn som Fridtjof Nansen, som sjekket utstyret sitt før det går på ski over Grønland. (Eller tror du de ikke dobbelt-sjekket deres utstyr?)

Min Grønland på ski? :)
Min Grønland på ski? :)

Men ‘reise’ har også endret seg. Fordi vi dra en masse informasjon fra et 3- eller 4-G nettverk og all maten vi kan spise, trekker vi ut et lite plastkort av mindre en 10 gram. Like hvor i alpene vi står. Og vi trenger ikke å planlegge eller tenke fremover, selvs i begrenset grad. Vi trenger ikke å håpe at vi kan finne en tidligere mat-dump under et lag av snø. Når jeg legger ekstra glukosetabletter og saften til i ryggsekken min, fordi jeg kan ikke planlegge min diabetes med 10 gram plast, føler jeg meg ikke så forbundet med go-pro filmer. Eller med ord som ‘Dypt løssnø!’, ‘Bratt!’ eller ‘powdergiggle’.

Etter Ivar og jeg valger Andermatt, bare etter Luzern, føler jeg meg mer forbundet med mine ledsagere. Og ja, vi har kanskje tatt noe data fra en wifi, men vi har valget, basert på vår (ok, Ivars) forståelse og kunnskap om terrenget. Kanskje ikke en hundreårsdump, men ca 15 cm nysnø og fine nedkjøringen ved siden av pistene. Og dalnedkjøringer i siste helgen av mars… Vi har ikke nådd Grønlands vestkysten, men etter fin dag kjører jeg likevel med et kjempegod humør videre til Oberengadinet. Og da ønsker @thomas oss en varm velkom. Etter en kjempefin biltur i mørkheten. I lysset av dagen etterpå kan vi se at Engadinet er Asbjørnsen og Moe-landet og husker jeg at Ivar og jeg var på ekspedisjon. Leteaktivitetet til å finne et nytt wepowder splitboard+telemark-helg-sted…

Thomas som ekspedisjonsleder
Thomas som ekspedisjonsleder

Akkurat når jeg går over kanten nesten dagen og begynner å kjøre ned ‘backsiden’, ønsker jeg et mobilnettverk farvel. Jeg føler noe jeg har lettet etter for langt, og finner bare nå: Å finne noe nytt. Selv og sammen. Gjøre noe spennende under god avgrensede og sikkert nok forhold og oppdage noe helt nytt med gamle og nye venner. Kjempe-, kjempevakkert og -pent. Go-pro filmer kan minne deg om vakre øyeblikk som du har opplevd tidligere, men skal aldri la meg drømme om å farge av ‘terra-incognita’ på kartet mitt.

Hjemmelaget slushpuppy – fra gleden som reise er
Hjemmelaget slushpuppy – fra gleden som reise er

Så lenge @meteomorris fortsetter å lage darlige vitser om snorkel-dype-snøen og slushpuppy-været, må du gjøre ingenting farlig eller spesielt for å gjøre ære på et prinsipp ‘reise’. Spandex-suits, som du lager vitser om på en internett-forum kan du tenke hos det selv. Og med en ‘byttedag’ slutter Ivar og jeg vår vintersesong sammen med Thomas på italiensk Ortles fjellene. Det er ingenting mer enn en darlig vits, men likevel en god spøk.

Når Thomas har delt noe interessant med oss…, og kjørt oss (nesten) tilbak til sivilisasjonen i baksiden av en klassisk gamle-ski-bum-pickup, forstår jeg helt plutselig hva du trenger for en klassisk eventyr. For ekt ‘reise’. Eventyr kan være resultatet av dårlig planlegging (eller noe ufullstendige planlegging hvis du spør meg det…), men også i vår 10 gram plast-tid kan vi fortsatt finne stor opplevelse og spennende eventyrer. Selvs hvis vi må allerede planlage noe på forhånd, trenger en MB wireless data eller to og lager på forhånd lister av vår turmålene til å kjøre det ned.

Hic sunt leones – teknikken kan enda forbedres litt
Hic sunt leones – teknikken kan enda forbedres litt

Besten ukjente steder eller ruter til å oppdage. Kanskje noe personlige vilkårene. Kunnskap, ferdigheter og kompetanser til å sikre nok trygghet. Gode ledsagere med hvilken du er nesten på samme bølglengden. Og vilje til å ta av to helt skitne sko. Det trenger du jo til å reise i dag. Like som 100 år tilbake. Helt skitne sko. Og ja, jeg synes at ‘reise’ er sikkert ikke hva det var tidligere. Men helt død og forsvant? Nei, hvis jeg kan ennå dra hjemm med to gammle og skitne men god brukt sko, to lunken, dampende sokker og tilhørende slitne føtter, tror jeg at det er likevel mulig å reise, selv i vår modern verden. Reise er ikke død, hvis du har to skitne sko.

Skitne sko på vei tilbak – Thomas kjører fort i skogene
Skitne sko på vei tilbak – Thomas kjører fort i skogene
EmileHendrix
Reply
Never miss a PowderAlert!

Get updates on the latest news, PowderAlerts and more!