[Prefered Music of Choice: Støv – Snøskred]
Forberedelser
Vi har alle drømmer og dagdrømmer om forskjellige formåler og hensikter noensted på jorden og noen gang i livet vår. Eller i løpet av påfølgende vinteren eller to. Mangfolden til vår drømmene er overraskend rik. Alle er så praktfull som skatten til kapitein Sabeltan. Perler og gyllmynter helt til lokket. Begravd i gjørme eller på bunnen av havet. En av denne drømmer jeg fikk og kan ikke glemme, aldri glemme, har begynt å endre seg noe. Det var bare en rar idé først. Som en liten gyllmynt i hjørnet til skatten. Imellomtiden ser jeg den mer som en stor, klarrød rubin. Og selv om jeg er så sikker om det, tør jeg ikke å dele min drøm med andre folk. Med venner selvs. Enda verre: pga jeg er redd. Å jage en drøm er gøy. Veldig gøy selvs. Men hvis du klarer det ikke å realisere din drøm, liker du ikke å ha denne delt. Bedre venter du til du har målet i sikt og er nesten sikker. En mislykkede drøm er skreklig.
Mislykkede drøm
Drømmer deler jeg letter når det er mørkt. Og noe for kaldt til å sta på en parkeringsplass uten ullgenser. Og til å være helt akkurat: ideelt på vei sørpå. I Oppdal, Crevoladossola eller noen sted i mellom. Pga jeg drar alltid, uansett hvor spennend det er, mot avslapping. I så et øyeblikk, i en annen persons bil, med ny venner, med gamle venner og ny musikk eller en annen kilde til tvil. Da, på vei sørpå og mot snø, føler jeg meg noen ganger sikrer enn mine beste venner synes at jeg kan være alt sammen. Jeg drar mot en nesten handgripelig drøm. Hos en bensinstasjon som lukter av piss og sølt bensin snakker jeg til min egen overraskelse mitt beste fransk. Eller hos Silberkugelen sør fra Grenzubergang Weil am Rhein svarer jeg to Sveitsker hvilken forventer ingen svar, likevel og i en lokal sveitsk dialekt akkurat hvem kommer fra Solothurn og hvem har sit mål i Innersveits. Basta, og med vennlige hilsen fra Erfaring, Årevis Erfaring. Første kafeen du driker i Italia kan ødelage alle dine kafeer årevis senere. Tiden har endret meg. Og har endret mine planer og drømmer også. Noen ganger så sikker som en betongblokk navnet Dora, og noen ganger feiler du gigantisk.
Mot eventyr
[pmc: Kaja Gunnufsen – Høst]
Hvis du har en gang, for eksempel fra hjemmebasis Nederland, jaktet etter et pudderalerts i alpene, har du erfaring med usikkerhet. Å ha det er et verdiful kompetans. Kompetans med usikkerhet. Du kan være sikker på forskjellige måter. På en parkeringsplass hjemme når din hele boblokk sover: Kanskje sikker nok. Når din buddy seter seg i bilen: Akkurat sikker nok. Men bare hos hastighetskontrollboksen(?) på brua sør fra kirka i Thionville eller under første skiltet som viser ‘Weil am Rheim’ føler jeg meg sikker pga alle skippene bak meg er brent (unskylld, nederlandsk ordtak ;) ). Brent som mulligheter til å dra tryg hjemme. Hjemme hvor livet er lett. Storste kompetansen jeg har lært i siste årene som skikjører og mensk er til å tør kaste bort sikkerhet, planer og sannsynligvis selvs drømmer. Det er ikke gøy eller pent. Stygt selvs, elendig, vanskelig eller bitter til å gjøre. Og vær så snill, forstår godt: Usikkerhet er ingen lisens til å ta en dum avgjørelse. Men det kan være en grunn til å ta en skritt fremover i retning av drømmen din. Eneste du holder etter å brenne tvil bak deg.
Lys i horisonten
Og da kan du begynne å bygge. Satt deg et stort mål. Drøm vill. Kjempevill! Se muligheter. Letter etter første skrittet. Hva ønsker du å finne? Hva kan du, utenfra skippene bak deg, ofre? Hvor hart ønsker du å jobbe for det? Hvilken midler kan du satse til å realisere din drøm? Hva er mulig? Faktum at andre folk ser din mulighet ikke er helt uviktig. Var du aldri på andre siden av Geneve? Aldri på brett i Italia? Har du kanskje selvs lyst på Tartiflette? Du trenger ingen bedre argumenter. Har du en 100-års stor grunn til å ikke gjøre det? Må du jobbe ENDA hardere for det nå? Det koster mye. Og du må gjøre mer enn bare noe små før du er ferdig. Men å jobbe hard og å ofre noe til er verdt det. Basta! Ønsker du å jobbe for en mer intens, hvis ikke mest intense erfaring i ditt hele liv? Do you think that’s air that’s breathing now?
Spektakulaere drømrealisering!
[pmc: Aurora Aksnes – Awakening]
Drømmen om eventyren min, min klare store røde rubin, var for stor. For vakker. Ikke nok budsjett. Jeg har desverre ikke pengene til å gjøre alt jeg ønsker. Ikke nok penger til a kjøpe siste nødvendige utstyr. Ikke til å kjøpe min flybillet til og fra utgangspunktet. Selvs hvis jeg finner en måned til i min syvende sens og finner jeg på vei tilbak ei vinnend tippeskjema, nå klarer jeg det desverre ikke. Og da begynte jeg fortsatt ikke med min fem, nei, imellomtiden syv år gammel drøm om å følge et spesifik skredkurs i neste vinter… Min største og vakresten drøm kaster jeg bort. For nå. Til jeg har mulighetene. Uten å fa noen garanti at jeg skal klare det senere.
Hvordan definierer du begrepet kostbar?
Men i mellomtiden føler jeg at drømmen kommer nærmere og nærmere. Hver dag. Og til å gjøre det mulig må jeg stole på prinsippet billig. Kjempebillig. Hver dag. Uten garanti. På bruktdeler eller enda gamlere utstyr hvilket er desverre fortsatt ikke billig nok og på å gjøre altmulig i natta når jeg skulle sove. På selvbygning og -strikking. Jeg ser fram til en vinter og en ny sommer med å svare ‘Nei’, og ‘Nei, desverre’ og å sove ute som billig forberedelse. Pga jeg håper fortsat at jeg kan gjøre noe større om et år. Pga jeg ønsker fortsatt noe større om et år. Å si ‘nei’ til en av mine drømer må være så ubeskrivlig mye lettere og ha gitt absolutt mer. Mer glede på brett selvs. Men jeg gjorde en personlig avgjørelse og rart nok er det noen ganger overraskend lett til å akseptere bitre konsekvensene til drømmen min. En ekt forlatt drøm ville være fryktelig. Og derfor liker jeg de bedre til å forsinke enn å justere etterpå å jeg har gjort ingenting i de hele tatt.
Som radioprogrammen? Urørt til jeg var da.
Søtsakene jeg ønsker å parere(?) det med i nesten vinter? Noen baby trinn(?) mot min storste drøm og godt selskap på en sparsommelig(?) tur. Og en stor kasse med bare dårlige vitser. Føler jeg meg nå, med lysere horisont, lettet? Nei, eg føler meg dobbelferdig. Hvor er vinterene?!
Mislykkede drøm eller et nytt lys mål?