Sammenligninger, øvelser og en god plan hjelper meg til å svare vanskelige spørsmål og løse store utfordringer strukturert. Selv om nye tinger kunne være mer morsomt og sikkert like spennende, …
… kan repetisjon også lære deg nye tinger.
Abstrakte sammenligningen jeg lager mellom ryggsekken min og skikjøringen min, lærer meg forskjellige nyttige tinger. Hvilken typ av kjører er jeg, og kan jeg finne i utstyren min? En gamle bomulls ryggsekk til å kjøre fort og uten tvil i skogene? Eller en ‘Fonkelnagelneue’ airbag-ryggsekk med bre-utstyr og en tom lommebok? Storelsen av ryggsekken min sammenligner jeg med opplevelser mine og dybden som jeg finner i det. Hvor mye trenger jeg i dag i å ha på meg? Var jeg for anspent og har jeg nyttet ikke alt jeg hadde fordi jeg var for mye opptat met detaljer?
Og hvis du teller alle tviller i noen av disse sisten årene er festen komplett når din buddy har list til å prøve free-kjøring ut av pister også en gang seriøs. Han leier en spade, skredsøker og søkestang (ASSS :D ) og vi trener flere ganger. Og uten advarsel. Med sikte på sikkert eventyr av kjøringen av noen fine turer i område. På forhand trener vi søken og utgravningen noen ganger til, koser vi oss med Pudder-Alert#15 på pister av en typisk fransk ‘station-de-ski’ og gjør vi ingenting dumt førsten dagen etter dumpen. Vi sier ‘nei’ og ‘kanskje senere’ flere ganger til muligheter hvilken andre personer gjør likevel og vi nytter muligheten en ‘pisteur’ gir oss med ordene ‘Ce piste est ouvert, mais non damée’.
Og alle dagen ser jeg at jeg hadde mer muligheter enn hva jeg har gjort. Og at jeg har sett ‘nei’ til kjempe-interessante muligheter. Men synd, angre, beklagelser og tvil føler jeg nesten ikke når jeg snakker om skikjøring. Vi fortsetter vår ‘trening uten advarsel’, vi gjemmer ryggsekker med søker og en øl og (tusen takk wepowder-routes) letter etter nye turmuligheter. Oppskriften er videre lett:
1.Spør l’office du tourisme to ganger om dagen om en god snøskredvarsel.
2.Vær forsiktig i turvalg, selvs hvis andre personer er ikke forsiktig.
3.Kjør ned.
4.Gjenta.
Hjemmelagede skiene under mine føtter kjører absolutt bedre enn jeg trodde på forhånd. Is på pister er ingen problem, fort-kjøring betyr fin-carving og jeg er selvs glad når jeg ser mine skiene. Selvs hvis jeg lukker mine øynene et øyeblikk. Skiene gjør de bedre enn jeg hadde forventet, enn mine ideer og enn mine drømer. På vei til en skog kjører min partner-in-crime og jeg på en ås og prøver vi å kjøre fort gjennom et felt med fokksnø. Og det går fint. Selvs når det er allerede ‘tracked’. Det føler noe ‘exposed’ menn skiene føler sikkert. Etterprøvbar og nyttig. Og vi fortsetter til begyn av skogen.
Vi kjører ved siden av skogen og letter etter en bra inngang. Vi prøver, vi sier ‘hja!’ og vi la oss gå i tillit. Jeg gjør det ikke fordi jeg så en gang en gammel bild, som hvordan andre gjører det noen ganger, menn jeg gjør det basert på en seleksjon av kanskje hundre forskjellige ressurser og incentiver. Og resultatet er bra.
Flere års arbeid, ideer og vente i en nedstigning.
To dager kjører vi kjempefort i den skogen. Ved høy hastighet, med korte svinger, med langre linjer og noen ganger med bortkommende hopsvinger eller selvs ekte hopper. Selvfølgelig må vi også finne vår vei tilbak, faller jeg to ganger nesten over en busk og er du opptatt lettend etter noe i livet ditt. Men tidligere tvil om hva jeg gjør (og i sammenlegning om min ryggsekken) er jeg nå tapt. Skiene under mine føtter er bred nok for dyp puddersnø menn smal nok til å kjøre rund små trær. Å hoppe er nå en litten fest og hvis jeg ser tilbak, kan je ikke lenger tvile på hva jeg ønskte tidligere.
Linjen jeg ser kan bli avvist direkt av andre mennesker, menn det er en av vakresten tinger jeg har sett, og sannsynligvis et vakreste jeg har laget i livet mitt. En ‘Gesamtkunstwerk’. Jeg har selv, fra A til Å, flyttet kjempefort gjennom en fransk skog. Og selvs Boreas, den gamle guddom av nordvindene var ikke fort nok til å folge meg. Mine nye ski har ga meg tillit fordi de var (nesten) hjemme i terreng hvor jeg har laget dem for.
Ikke direct ‘ultra-kjempe dyp-dump-ski’ menn med 100 mm bred nok til å fly over puddersnøen. Og kanskje noe lang, menn med en klassisk pudder-baugen og en rundere akterenden (tail) likevel god å kontrollere og ratte. Lekende menn forutsigbar. Og dermed har jeg gjørt, oppnådd og følt mer enn jeg trodde var mulig noen årer tilbak. Ved å ta av min ryggsekk på en, tidligere umulig, sted i en fransk skog for en velfortjent middag i solen.